Fredag (rød): Skåla opp (+Ronjuvnibba)
Lørdag (blå): Tindefjell-Havaldetreet (+Ronjuvnibba en gang til)
Søndag (rødt=opp, blått=ned): Fortopp Snønipa, Hanekamm
Langhelgen startet ganske dårlig med en svært kort natt under åpen himmel rett ved bilveien Otta-Lom. Hvert femte minutt ble jeg vekket. Enten av en trailer som dundret forbi eller av snorkingen til en av mine kamerater Helge F og Lars R. Det ble ikke bedre av en elendig kaffe på Esso Lom og et avsluttet FM nett slik at vi måtte høre noen 30 år gamle country låter Helge uheldigvis fant i skapet sitt. I tillegg var det grått ute.
Men så snudde det. På Strynefjellet begynte solen å skinne og resten av helgen er en alpinistisk solskinnshistorie.
Fredag etter lunsj gjorde vi unna 1800 høydemeter på vei opp Skåla. De første 600 høydemeterne var tunge da vi måtte bære skiene, men resten gikk som smurt. Jeg tok en liten avstikker på ukjente Rongjuvnibba og fikk meg en liten dose med brattkjøring ned fra denne. Oppe på Skåla vente en arkitektperle av en DNT hytte. Splitter nye Skålabu som vi slapp å dele med altfor mange. Ordet «episk» brukes alt for mye av skikjørere og klatrere, men for denne kvelden er dette uttrykket ingen overdrivelse.
Etter en god natt gikk vi løs på helgens klatreprosjekt. Havaldetreet, et merkelig navn på en merkelig topp. En firkant som reiser seg loddrett midt på et ganske så flatt breplatå. Vi kjørte ned breen, gikk opp på Tindefjellet før vi kunne se målet. Et majestetisk, men avskrekkende inntrykk. Fra Tindefjell der vi deponerte skiene er det ikke mer enn 200 m luftlinje til toppvarden som ligger omtrent like høyt som oss. Men Tindefjell og Havaldetreet er skilt ved et dypt skar 60 meter under oss. Helge sjekket litt, men returnerte straks. Her trengtes det tau! En rappel ned eggen hadde vært ganske rotete og komplisert, altså valgte vi å klatre ned på løpende sikringer. Terrenget var ikke vanskelig, men meget utsatt og eggen var til og med pyntet med gedigne snøskavler mot venstre. Selv om nedklatringen ikke var spesielt vanskelig, tok det tid. Etter en time eller noe sånt kom vi ned til skaret, som ligger rett over et rart hull i fjellet, som vi dessverre ikke kunne se selv. Neste steg er å komme seg opp igjen på den andre siden. Jeg fikk æren av å lede første taulengde. Løst, men ganske velsikret drytooling på grad M4. Jeg benyttet en gammel standplass og hentet de andre etter. Også Lars fikk lede en fin, kombinert taulengde av samme gradering, men med innlegg av snø/is. Akkurat da han kom inn i solen igjen lagde han standplass og sikret Helge og meg opp. Deretter gjensto en kort snøkamm til varden. Her var det bare å nyte stillheten, utsikten og blikket til skiene våre som var så nære men allikevel så langt unna.
Jeg tipper vi brukte i underkant av 3 timer fra Tindefjell over til klatretoppen. Det gikk litt fortere tilbake, allikevel var kl 15 før vi var i gang med nedkjøringen. Mens Lars valgte veien over Skåla igjen, kjørte Helge og jeg 100 meter svært bratt ned fra P 1.620, passerte under sørveggen til Skåla for å komme inn på hovedruta. Der møtte vi Lars igjen og kjørte ned. Blytung slusj, men morsomt å kjøre allikevel.
Etter en fin natt under åpen himmel startet søndagen like bra som lørdagen. Uten en sky på himmelen. Etter en litt treg start kom vi oss av gårde ved ½ 8 tida. Mens Lars valgte å vie seg 100% dagens mål, Hanekammen, valgte Helge og jeg en liten ekstra tur til en fortopp til Snønipa, P. 1.618m. En morsom avstikker gjennom et spenneden brelandskap på Haugabreen ble avsluttet men en fantastisk nedkjøring på en sammenhengende åpen flanke på nesten 1000 høydemeter. Skikjøringen var så bra at Helge var fornøyd med dagen.
Jeg derimot satte på feller igjen og gikk løs på Hanekammen. En vanvittig fin topp med en meget fin og variert oppstigning. Turens største attraksjon er uten tvil hengebreen 200 meter under toppen. Lars ventet på meg og så kunne vi sammen gå opp topphenget. Kl 13 nådde vi toppvarden, nøt utsikten til blant annet Bliksdalsbreen før vi satte skituppene nedover. Der ventet en superspennende bakke på oss. Hanekammens vestflanke har en gjennomsnittlig helning på over 35 grader og det føles som om bakken aldri slutter. Sjelden jeg har kjørt ned en så homogen flanke på så mange høydemeter. Skimania var over for denne gangen. Da gjensto kun en liten biltur på 7 timer.
