Skogshorn, Hemsedal, Norge

6 Nov

Over «Kruttåtnet» og via «Lettvinten»

Målet for Hemsedal helgen med Herman var egentlig å finne is, helst av den loddredde typen. Men allerede da vi kjørte inn dalen og tittet opp til venstre, der vi så en flytende Hydnefoss uten noen som helst isdanning, ble det klart at vi måtte finne på noe annet.
Fredagen ble avsluttet med morsom måneskinnsklatring på et crag ved Hemsedal sentrum og en meget god pizza på Pepes. Dagen etter sto det en rute på Skogshorn sin imponerende sydvegg på programmet. Ruta heter «Kruttårnet-Lettvinten» og omtales som Hemsedals lengste klatrerute. Den traverserer først en kjempepinakkel midt i sydveggen (Kruttårnet) for så å avslutte med noen fine taulengder i toppen av veggen.

Ruta er også en kjent vinterklatrerute, men i dag skulle det heller bli høstklatring. Vi trengte ingen stegjern, en øks var nok for å forsere de få mixed partiene. Vi visste om rutas lengde, kl 7 sto vi allerede klare i startgropen på Ulsåksstølen. Grunnet lite snø gikk det veldig greit opp til innsteget og en gang mellom halv ni og ni satt jeg i gang med den første av de beskrevne 14 taulengdene. Det gikk som en lek opp de første lengdene. Mye lett klatring med noen korte opptak. Ingen anelse hvordan føreren klarer å dele opp eggen til Kruttårnet i 9 taulengder. Vi var allerede opp etter 4 (selv om jeg innrømmer at de var meget strekte). Vi var super fornøyde. Solen skinte, vinden var akseptabel og utsikten formidabel. Vi merket ikke mye til det omtalte løse fjellet, kanskje fordi løsgodset var fryst fast allerede?

Ruta hadde ikke brent opp kruttet etter kruttårnet. Tvert imot, det ble litt skarpere nå. Jeg begynte med vår taulengde nummer fem. Først opp et snøfelt, så noe mixed terreng til en liten rampe. I stedet for å lage standplass gikk jeg rett videre til neste stand, til og med en med to borrebolter. Her var det bratt med en del snø, men veldig greit å legge sikringer.

Herman i den første lengden etter kruttårnet


Nå tok Herman over og fikk lov til å føre dagens tøffeste etappe. Ca. 40 meter med bratt og fin klatring, delvis på sva (4+). Her var det plassert noen borebolter, noe som gjorde sikringsarbeidet lettere. Så var det min tur igjen. Taulengde 7 var også gradert til fire. Men den var ikke like fin. Her ender ruta egentlig, men Herman fant en direkte variant ut av veggen slik at det ble noen flere metere med klatring, for oss ble dette den åttende og siste taulengden.


Klokka har akkurat rukket å bli halv to og vi hadde masse tid igjen. Altså unnet vi oss den korte avstikkeren til Skogshornets høyeste punkt. Stemningen var utrolig kul, en blanding mellom tåkeskyer og sol. Som vanlig etter en klatreøkt på den høyre delen av Skogshorn ble turen avsluttet med retur via Milarenna (to rappeller og den del bratt snø).

Allerede kl 15.30 var vi tilbake på parkeringen. Planene for søndagen ble kastet. Det var ikke noe isklatremuligheter å finne. Været var meldt dårlig og det skulle komme en del snø. Jeg som var kommet med sommerdekk på bilen hadde altså kun et valg: Å kjøre hjem før snøen kom.