Hydalsfossen – den bortgjemte klassikeren
Denne perlen av en foss, over 100 meter høy og enda bredere, har lenge vært på både Hermans og min ønskeliste. For to år siden kom vi knapt ut av bilen før vi måtte snu. Dårlig sikt og vind er ingen god kombinasjon for å starte prosjekt Hydal. Det er nemlig ikke så lett å finne fossen, som ligger i en mørk, bortgjemt nordside, ca. 4 km fra parkeringsplassen ved Harahornet. Denne gangen var været adskillig bedre. Og anmarsjen på ski tok ikke mer enn en snau time. Etter litt logisk tenkning og bruk av Peakbook app’en fant vi toppen av fossen. Ved hjelp av Hermans bunnsolide abalakov forankringer kom vi oss greit ned til innsteget.
Fossen er gradert til WI4+, men den føles ikke særlig truende. Små hyller og fraværet av helt loddredde sekvenser gjør klatringen til en overkommelig affære. Etter to meget fine taulengder på ca. 50 meter hver kom vi til toppen igjen.
Herman pakket sammen og begynte utmarsjen. Jeg derimot klarte å miste to skruer og måtte ned til bunnen av fossen igjen. Denne gangen til fots. Og jeg sier meg enig med føreren, fotturen ned er meget skredfarlig, i hvert fall under normale omstendigheter. Denne gangen gikk det greit, snømengden var ikke større en fem centimeter.
Etter en overaskende fin utmarsj (det ble faktisk en del kjøring) i nydelig ettermiddagssol ble det dessverre liten tid til å hvile på våre laurbær. Vi bestemte oss for å dra rett videre til Årdal for å prøve Austabotntraversen. Tja, vi kom ikke lengre enn Tyin. Grunnet sterk vind ble planen forkastet igjen og vi endte opp med pizza og øl på Peppes.
Hydnegjelet med meget interessant avslutning
I klatreføreren «Hemsedal Ice» er Hydnegjelet beskrevet som «fint alternativ når du eller Hydnefossen ikke har dagen». Jeg har aldri hatt dagen for Hydnefossen, selv om jeg trener for å kunne klatre den en gang. Og selveste Hydnefossen hadde i hvert fall ikke dagen. Tynt, masse orgler, tonn med isblokker ved innsteget. Også Gjelet så tynt ut fra avstand. Men dette is couloir’et skulle vise seg å være en fantastisk klatrerute.
Det startet med en krevende taulengde der vi måtte traversere litt for å unngå et bart parti. Deretter fulgte noen veldig bratte meter som jeg ville ha vurdert til grad WI5. Herman gjorde en god jobb og ledet opp til første standplass. Deretter var det min tur, fin og lett isklatring opp til stedet der is-diederet gikk over til en snørenne.
Resten var bare morsom snølek med en grandios uttopping, der vi ble møtt av varme solstråler etter flere timer i en mørk renne. I stedet for å pakke sammen og gå ned, bestemte vi oss for at helgens alpinisme skulle avsluttes med en veldig interessant og utfordrende klatreøkt. Etter et kort besøk av den karakteristiske kjerringskjeften klatret vi opp sydveggen på Veslehorn.
Den så lett ut nedenfra, men viste seg være litt av en nøtt. M5 klatringen og traversen samt avslutningen via en eksponert snøskavl tok sin tid og vi kunne nyte dagens siste lys på toppen. En nydelig stemning, der oppe. Etter to timer snøvassing gjennom brattskog kom vi trygt ned til bilen og atten kuldegrader.
Taulengder Hydnegjelet:
TL1: tynn is, en travers, WI4-WI5, 50 m
TL2: meget fin is, WI3-WI4, 50m
TL3-TL4: snøklatring med innslag av is, WI3
TL5: kort, lett is/mixed parti på 3 meter, deretter snø til utsteg
Taulengder Veslehorn sydvegg:
TL1: loddredd, M5, men ok sikret, 25m
TL2: travers, tynt sikret, med eksponert snøavslutning, 15m