Hurrungane All Inclusive, Jotunheimen, Norway

15 May

Store Skagastølstind, 2.406 – Dyrhaugstind – Ringstind – Store Austabotntind, 2.202

Report in Norwegian on a fantastic combined climbing and skiing tour in Hurrungane, Jotunheimen, Southern Norway.

 

Fjellheimen i Norge har endret seg. Første gang jeg var på Ringstind for 15 år siden, rett etter at jeg flyttet til Norge, var jeg den eneste som hadde randonee ski mens resten gikk med noe jeg aldri hadde sett før, fjellski. Da Helge og jeg klatret Storen i januar 2007 ble en vinterbestigning av Storen nesten betraktet som en sensasjon på fjellforum.net. Tiden har endret seg. Nå kryr det av folk med fete toppturski, på Austabotntind er det kø en vakker vårdag og for en vinterbestigning av Storen får du heller ingen oppmerksomhet lenger.

Slik er det ikke bare i Hurrungane, men også i andre norske fjellstrøk. Dette er for all del ingen kritikk eller vedmodighet. Å møte folk i fjellet er hyggelig, og på nettet finner du en masse stoff som er interessant å lese. Og det er fortsatt mulig å finne på turer som er litt utenom det vanlige. På denne Kristihimmelfartshelgen skulle Herman og jeg gjennomføre en slik tur utenom det vanlige.

Etter en stressfull uke var det fint å bli hentet av Herman på Lysaker og kunne starte helgen med nærmest garantert knallvær. Vi gikk inn til Tindeklubbhytta onsdag kveld og det var hyggelig å møte Signar og Martine og kunne slå en prat mens vi nærmest ble forgiftet av en dårlig fungerende peis. Mens Signar og Martine gikk løs på Styggedalstraversen, startet Herman og jeg i retning Sagastølsbreen. Etter en time kom vi opp til Bandet. Som vanlig en fryd når landskapet åpner seg og du ser sørover med Falketind og kollegaene hans. Været var perfekt, snøforholdene også. Alt frossent og fint. Vi byttet fra ski til stegjern og traverserte i retning Berges chausee. Og vi traff nesten, kun 30 meter for høyt. På Slingsbybreen var det bare på med ski igjen og ta av seg T-kjørte. Selv om det var kaldt i lufta brant solen inn i gryta slik at det nesten ikke var til å holde ut. Etter 400 høydemeter begynte det jeg var spent på. Flanken opp til Mohns skard. Var den grei å gå opp? Skredsikker? Og mulig å kjøre ned? Ja til alt! Grunnet mye snø så man knapt noen stein. Ingen åpne sva. Bare en fin snøbakke opp. Men den måtte selvsagt tråkkes opp. Rundt 500 skritt, så slitsomt at jeg telte. Opp på Mohnsskard var det som i paradiset. Eggene var fullstendig nedsnødde. Nesten ikke en klippe å se. Vi bandt oss inn i tauet og Herman ledet den første taulengden opp. Et kort kombinert parti var lett å sikre med to friender. Så fikk jeg en taulengde. Snøen i den opp til 60 grad bratte renna var så tettpakket at øksene satt som en drøm. Det var godt å føle siden det ikke var mulig å sikre noen ting. Resten var bare eksponert snøklyving, i fantastiske omgivelser. Etter drøye fem timer fra hytta nådde vi toppen av Store Skagastølstind, en av Norges aller fineste fjelltopper. Skulle dette være turens høydepunkt? Nei da. Det venter enda morsommere ting. Tilbake i Mohns skard spant vi på skiene og tok noen kjæresvinger og på null komma niks var vi tilbake på breen. Denne kjørte vi ned og krysset tilbake til Midtmaradalen et godt stykke under Berges chausee. På hytta på bandet tok vi en kort pause før vi nøt kanonpudder fra bandet nedover Skagastølsbreen. For å gjøre dagen perfekt ble det god mat og rødvin, prat med andre turfolk på hytta og planlegging av neste dag.

Etter en god natt våknet vi til nok en knallværsdag. Hele Jotunheimen badet i sol, ingen vindkast. Vår plan for dagen var ganske drøy. Klatring, isflanker, brattkjøring og mange høydemeter. Vi gikk opp Skagastølsbreen igjen og skulle opp til Dyrhaugstind via isruta «Procter Uhlen». Heldigvis var det spor fra folk som kjørte ned snøflanken, så vi slapp tråkkingen. Sporene sluttet derimot i øvre del av flanken. Derfra måtte vi tenke selv og finne en vei ut mot eggen. Det finnes sikkert flere muligheter. Men vi valgte varianten rett opp. Jeg fikk lede cruxet denne dagen. Et kort, vanskelig, men velsikret opptak førte til noe jeg kalte standplass (to økser banket inn i den harde snøen). Deretter kom Herman og ledet ut av flanken via et styggbratt snøparti og ved å nærmest grave seg gjennom toppskavlen. En utrolig morsom følelse å komme ut av den skyggete veggen og opp på den trygge, solfylte eggen. Med stegjern og øks kløv vi opp på en topp som jeg tipper er Midtre Dyrhaugstind. Etter en kort og temmelig eksponert nedstigning (vi brukte tau) spant vi på oss skiene igjen. Her begynte en rimelig bratt snørenne som gikk helt ned til Ringsdalen. Snøen var skaret og hard men allikevel grei å kjøre. Ingen grunn til å være for gira og ta kjæresvinger. Her gjaldt det å kjøre med stor grad av forsiktighet. Etter hvert ble det mykere og de siste svingene til Ringsbreen var bare til å nyte. Enda var vi tidlig ute og på Hurrunganes E18 har køen ikke dannet seg enda. Jeg må si de 600 meter til topps var mer slitsomt enn jeg forventet. Men det lønnet seg.  Fordi kjøringen rett ned fra toppunktet var av første klasse. Ca. 100 meter under Ringstind visste Herman om en mulighet å komme over til Berdalen. Ut med tau og stegjern igjen! Selv om det var knapt fem meter med klyving. Nok en bratt snøflanke, kanskje snaue 40 grader. Og nok en gang feller på for å komme opp til Ramnaskar. Austabotntind er et imponerende fjell. Uansett fra hvilken side. Når den dukker opp på normalveien opp Ringstind tar han pusten fra en. Men om mulig så er han enda mer spektakulær fra Ramneskar. Som en sabel av is og stein som stikker opp i himmelen. Ikke rart vi ble gira og måtte på denne toppen også. Vi kjørte ned til inngangen av renna som nå har blitt en klassiker. Jeg ble skikkelig lei av at sporene opp var delvis fylt med rassnø og dermed ubrukelig. Godt å ha med Herman som gadd å tråkke igjen. Vi kom oss opp på Vestre og så en del folk på Store Austabotntind. Til og med en del kjentfolk. Signar og Martine dukket opp igjen og Sondre (500fjell) guidet en gruppe. Vi bar opp både tau og litt sikringsutstyr. Men vi fant raskt ut at dette var bortkastete kalorier. Med de knallforhold kunne vi gå hele traversen usikret. Etter 30 minutter var eggen unnagjort og vi satte våre føtter på dagens siste Hurrungane stjerne, Store Austabotntind. De fleste som leser dette kan tenke seg at dette var en god følelse! Som avslutning på dagen fikk vi brattrenna i kompakt, oppkjørt «press-pudder» og en genial vårsløss ned til veien som fikk oss til å juble. Etter 10 timer var det store Hurrungane prosjektet gjennomført

Toppturer Sogn

18 Apr

Toppturer Sogn: Dag 1: Syngesandsnipa, 1300hm + Opp til Flatbrehytta 900hm Dag 2: Tyskernipa: 400hm + Nystøseggi: 1500hm Nærmere info følger (muligens) [Show thumbnails]