Knusende seier på Rasletind (og en kamp mot klokka for å rekke fotballkampen)
Etter fjorårets fantastiske sommer-ski-Galdhøpiggen eventyret ble 2.105 meter høye Rasketinden utvalgt til årets 2000 skitopp. Barna har vært ute i vinternatta før, men Rasletinden må bestiges til fots uten hjelp av heis eller andre fremkomstmidler. Om ikke det var nok så måtte storebror rekke en seriekamp kl 6 i Asker.
Det blåste godt både i Asker og Bagn. Men til min store overraskelse ankom vi Valdreflya i stekende solskinn og uten en vindpust lørdag ettermiddag. Utstyr som er godt nok for 4 uker på sydpolen måtte festes på pulken og barna måtte motiveres til å gå tre km uten noe særlig høydegevinst. Stemning var litt laber, spesielt hos minstemann, men da vi ankom teltplassen i Steindalen på 1.560m var alt bare velstand igjen. Med hjelp av snøspade og sag ble det bygd en gedigen camp. Yr meldte -10 på natta men så ille ble det ikke i det hele tatt. Jeg hørte til og med litt klaging over at det var litt varmt. Andre pinsedag begynte med strålende vær og Jotunheimen på sitt beste. Vi kom i gang klokka ni, noe som ikke er så dårlig når man er på tur med småbarn! Jeg visste at det viktigste for Nicolai var å rekke en barnefotballkamp i Asker. Og etter nok en lang slette uten høydegevinst var motivasjonen på bunnen og utsikten til å gå seirende ut av kampen mot Rasletind så godt som null. Men plutselig snudde kampen. Vi så den lille breen under toppen foran oss. En bratt og hard snøflanke. Heldigvis gikk det et ferdigtråkket spor rett opp. Endelig begynte høydemåleren å bevege på seg. På null komma niks var breen unnagjort og deretter begynte vi nesten å løpe mot toppen. Litt før klokka tolv sto vi ved varden, med utsikt på snøkledde topper og vidde i alle retninger. En utrolig følelse, nesten som å vinne en Champions League kamp.
Etter masse godteri og brus ble det som vanlig skibytte for gutta. Og så gikk det i høy fart og med kjempeiver nedover. Spesielt fin var nedkjøringen over den bratte breen i perfekt soltint vårslush. Resten av turen var en kamp mot klokka. Men også den ble vunnet, vi rakk Føyka grusbanen noen minutter før avspark.
