Christian og Nicolai setter utfor fra Gaustatoppen
For langhelgen var det meldt knallvær, altså mente faren (=meg) at familien måtte dra på topptur. Etter en rolig lørdag, ble det alvor søndag morgen. Vi dro til Rjukan, der Nicolai, Maximilian og deres skole- og turkamerat Christian og faren hans, telemarkingen Vidar, tok Gaustabanen opp til Gaustatoppen. Vivian og jeg gikk for egen maskin. 55 minutter fotarbeid og 400 kroner spart (etter skatt), dette er da en bra timepris!
Det var morsomt å nyte utsikten på toppen og stå på ski med barna, men for å si det rett ut. Forholdene var elendige, akkurat som hele vinteren gjennom. Altfor lite snø (såle).
Mens Christian og Vidar skulle reise videre til Åmotsdal satte vi oss inn i bilen igjen og kjørte til Haukeli. Det vil si jeg kjørte, mens alle andre sov gjennom hele bilturen. Ved Haukeli parkerte vi bilen, pakket utstyret på en gedigen pulk og gikk 150 høydemeter til et sted der det var flat nok til å slå opp teltet. Stemningen hos barna var meget bra, grunnet sol, chips og morsom snøgraving. Vi voksne var litt grente fordi jeg glemte ølen. Men vi kom oss etter hvert. Jeg tok meg en liten avstikker på P. 1599m, der jeg kunne nyte 300 meter brattkjøring i fine snøforhold. Da jeg kom tilbake til teltet var Lars, Martin og hunden Mårten allerede i gang med å forberede sitt hjem for natta. Før vi la oss skikket vi opp renna jeg akkurat har kjørt ned. Og denne renna måtte vi altså opp i morgen. Helvetes bratt, var konklusjonen. Men vi skulle prøve.
Maimåneden startet fantastisk. Godt opplagte barn, pannekake i teltet og strålende solskinn. Vi kom oss etter hvert i gang og etter en time begynte det å bratne skikkelig til. Snøen var steinhard og jeg begynte å vurdere å snu. Heldigvis var det ikke bare oss her i brattflanken, men tre gode turkamerater. Lars lagte et kjempefint spor og Martin og hunden Mårten sørget for god stemning. Så kom vi oss opp uten de store utfordringer og tok oss en lang pause på sadelpunktet mellom Store Nup sin to topper. Maximilian og Nicolai ble litt slitne etter hvert men fikk kraftig drahjelp av bikkja. Så ble det topp på oss allikevel. Kl. ett sto vi på toppen av Haukelis majestet, som Store Nup kalles i toppturbibelen fra Friflyt.
Vi hadde ikke lyst å kjøre ned brattflanken da en utglidning under de harde forholdene kunne hatt svært alvorlige konsekvenser. Altså bestemte vi oss å utvide turen og å traversere hele toppen. Denne avgjørelsen var bra, vi fikk oss en kanonfin nedkjøring på nordsiden av fjellet. En jevn og fin flanke med delvis puddersnø. Med en veldig bratt men uproblematisk avslutning ned til et vann.
Brattflanken er unnagjort, skikjørerne jubler
Nicolai ferdig med brattflanken, mens moren er å se som liten prikk i bakgrunnen
Barna var slitne og jeg for lat til å skifte dem tilbake fra slalom til langrenn. Altså måtte hunden Mårten trå til igjen. Han gjorde jobben sin og dro avvekslende Maxi og Nioclai de 1,5km over vannet. Deretter var det bare å gli tilbake til teltet. Turen ble avsluttet med en kjempegod middag på Haukeliseter og en lang kjøretur hjem. Som dagen før. Det var meg som kjørte mens alle andre sovnet etter to minutter. Nicolai våknet ikke en eneste gang før vi kom hjem ved midnatt.
Takker Lars, Martin og Mårten for hyggelig tur!
