Store Brekketind, 1.578m, Gullmorbre-renna
Smørskredskaret, ca. 1.500m
Store Smørskredtind, 1.631m, bananrenna
P 1.300 under Søre Brekketind
Slogen 1.564m

Etter flere turer til Tromsø, Narvik, Sogndal og Romsdalen de senere årene var det på tide å besøke Sunnmørsalpene igjen. Det å være fleksibel og bestille billetten etter værmeldingen viste seg å være gull verdt denne gangen også. Lørdagen var skiftende og delvis grått, men søndagen ble en av skidagene som man husker hele livet. De stupbratte Sunnmørsalpene i pudder og sol, ikke til å toppe.

Min venn Helge måtte melde pass og jeg tok Ålesund flyet alene. Heldigvis slapp jeg en solotur og fikk Sindre og Solfrid med på turen. Vet ikke om de syntes de var lite heldige med rastløse meg som ikke kunne nyte noen rolige minutter men måtte stresse fra topp til topp. Men slik er det å være på tur med en småbarnsfar som bor i fjell løse Oslo og som må rekke alt på de få helgene i året som kan tilbringes på nordvestlandet.

Etter en grei fly- og leiebiltur møtte jeg Sindre og Solfrid på parkeringen på Liasæter. Klokken var blitt 22:00 før vi startet og de 9km fra vinterparkeringen til Patchelhytta ble blytunge, tross fantastisk stjernehimmel. Logisk nok ble det ingen alpestart dagen etter. Første mål var Brekketind. Grunnet dårlig research valgte vi ruta fra baksida via Gullmorbreen. Det ble en slitsom affære, med sporing hele veien, og å brøyte den 300m høye nordrenna var spesielt anstrengende. Ikke lett å finne den riktige renna heller men det til dels tette skydekket spratt heldigvis opp og vi kom oss til vestskaret der den vanlige veien fra den andre siden kommer opp.

        Sindre ved renne-inngangen på Gulmorbreen

Jeg hadde noen minutters forsprang på mine kamerater og i min sunnmørsiver fortsatte jeg rett videre til toppen. De siste 30 meterne kan sies å være meget utsatt og krever stor varsomhet.  Litt synd at været ikke var 100% fordi denne toppen er virkelig av øverste klasse. Tilbake ved skidepotet møtte jeg Sindre og Solfrid igjen. Etter deres tur til topps ønsket de å fullføre runden med nedkjøring via Brekketindbreen. Mens jeg valgte den stupbratte nordrenna som av Friflyt ble valgt ut som en av Norges råeste renner (http://www.friflyt.no/Ski/Norges-raaeste-renner-2/11-59-23). Rå er den kanskje, men kjøringen var ikke noe stor opplevelse. Is under pudderen og dårlig sikt gjorde at turen ned renna måte karakteriseres mer som «livredd skrensing» enn spektakulær skikjøring. Tross en litt skuffende tur gjennom renna var motivasjonen til en kveldstur til Smørskredsskaret fortsatt til stede. Og denne turen ble en ren nytelse med myke puddersvinger i bedårende kveldslys. Og toppet ble det hele med lokal klippfisk av stjernekokken Sindre.

Kveldsstemning over og ved Patchelhytta

 

Den neste dagen skulle bli til en av de største skidagene noensinne. Mens Sindre og Solfrids sov som stein på Patchelhytta begynte jeg på dagens første prosjekt. Store Smørskredstind. Denne toppen er rett og slett en bratt jævel. Det stuper ned fra alle kanter men heldigvis går det noen renner gjennom nordflanken som inviterer til skikjøring i bratteste klasse.

 

 

Bildet under: Store Smørskredtind er toppen på høyre sida, med nedkjøringen som starter på det store snøfeltet på toppen

Det er ikke mange dager i året man kan kjøre denne flanken ned. Er det for mye snø blir det fort skredfarlig, er snøen hard er overlevelsesprosenten ved en utglidning ganske liten.  Men denne dagen, denne dagen, var forholdene på plass. 20cm pudder på et solid faregrad 1 snødekke.  Allerede dagen før laget tre eller fire karer en fin trapp opp gjennom den 500 meter høye veggen av snø. Denne trappegangen fulgte jeg og allerede ved 9 tida sto jeg oppe på den solfylte toppeggen. En eksponert men særdeles morsom toppegg måtte spores selv før jeg sto på det høyeste punktet, 1.600m rett over Norangsdalen.

Eksponert topp: Utsikt ned i dalen og inn i renna

Jeg må innrømme at jeg var litt spent. Under oppstigningen så jeg at forholdene var ideelle. Allikevel, det tar pusten fra deg når du står på et så eksponert sted og ser ned den stupbratte bakken. De første 100 meter besto av perfekt pudder og også selveste renna, ca. 8 meter på det trangeste og 50 grader på det bratteste, viste seg å være i toppform. Fra utgangen av renna ble det litt hardere men ikke så psykisk lenger. Etter 50 slalåmsvinger slapp jeg jubelen løs. Renna var overstått. Jeg hadde så mye adrenalin i kroppen at jeg ikke kunne holde mobilen stille for å ta bilde. Jeg antar at jeg vekket de resterende syvsoverne på Patchelhytta med mine lykkesbrøl.

Nok en gang Smørskredtind sin renne / pudderjakt / Solfrid snart på toppen

Resten av dagen kunne bare nytes. Og en nytelse ble det. Slogen i knallvær og drømmesnø. Dessverre måtte jeg stresse Sindre og Solfrid igjen. Det ble et kort toppopphold på meg. Denne gangen ikke på grunn av min uhelbredelige fjelltoppsyke men fordi jeg måtte rekke flyet hjem til Oslo.

Slogen og Sunnmøre på sitt beste