Andersnatten er et kjent kunstnermotiv og landemerke i Sigdal og sørøstveggen har definitivt klassikerstatus blant klatreruter i Norge. Etter å ha levd i Norge i 15 år er det for det første rart at jeg ikke har prøvd meg på denne utfordringen før. Og for det andre enda rarere at jeg fikk klatret veggen to ganger på en sommer. Forklaringen på det første ligger rett og slett i vanskelighetsgraden. Den letteste ruta, den hvite stripa, er gradert til seks. Den graden er jo håndterbar. Men problemet er standardsetningen som følger alle rutebeskrivelsene av stripa: Andre taulengde på tretti meter har kun to bolter og er ikke mulig å sikre naturlig. Og noen gamle klatrelegender har en gang uttalt: Den hvite stripa har aldri vært ment for folk med dårlig syke.
Sånt sett er det da veldig greit å ha med turkamerater som klatrer et par hakk bedre enn meg.
Ganske tydelig, som Lars R viser: : Den hvita stripa på venstre, den svarte på høyre sida
I juni fikk alpinklatrekongen Signar Nilsen æren av å lede cruxlengden på den svarte stripa. Jeg skulle egentlig ta fri kun noen timer for å klatre på felt. Men vi endte opp i Sigdal allikevel. En mer utfyllende rapport om bestigningen av den til 7- graderte ruta finner man på websiden til Signar, www.alpinklatring.no. Den svarte stripa løper nesten parallelt til den hvite, kun 10 meter unna. Klatring går som det meste på Andersnatten hovedsakelig på sva. Ruta er veldig tett boltet og uten disse boltene som delvis får hardt medfart i klatrermiljøet, hadde det aldri vært noen rute her. Det er rett og slett ikke mulig å legge noe som helst av mobile sikringer i den svarte stripa.
Coni i den nederste delen av den svarte stripa
Etter noen suksessrike uker i alpene ble det nok en tur til Sigdal. Man kan si mye om Facebook og sensurreglene, men nettgiganten er flink til å danne taulag. Etter et tilfeldig møte med Lars på Hyggen og noen Facebook meldinger sto Lars, nok en Lars og jeg klare ved innsteget til den ultimative klassikeren på Østlandet. Jeg var veldig glad til å få ledet taulengde 1. Av den enkle grunnen at jeg slapp «run out lengden» nummer 2. Lars og Lars ertet hverandre konstant, men siden jeg har samme type humør ble vi etter hvert et 3 mannslag med god kjemi. Så sto vi altså foran psycho-pitch’en. Lars W prøvde først en spesialvariant som endte med dagens fall. Men etter å ha gitt oss litt action ledet han suverent opp til den borete standplassen 30 meter lenger oppe. Lars R og jeg fulgte etter. Og vi kunne konstatere at taulengde to på Andersnatten er tøff. Helt utrolig hva de gjorde før boltene kom. 30 meter uten sikring kan vel føre til 60 meters fall, hvis jeg regner riktig.
Lars R på akrobatisk vis!
Full fokus!
Etter at også den andre Lars fikk ledet en lengde med et punkt 6-, var det min tur. En fin, lang og greit sikret taulengde av grad 5+, stort sett rissklatring, til et lite overheng som ble passert på venstre sida. Taulengde nummer 5, også grad 5+, var litt mindre bra sikret igjen (i hvert fall de første 7 meterne), synes jeg. Med andre ord bra at Lars W var i gang igjen. Han satte standplass på en hylle som var så stor at den kunne få status som teltplass i stedet.
Ingenting å klage over! Lars W på siste stand (telt) plass
Til slutt var det sjamøretappen igjen, en fantastisk og meget godt sikret femmer lengde, som Lars R hadde gleden av å føre. Etter noen timer, ingen tok tid, Lars og Lars er stressless klatrere, toppet vi ut og var storfornøyde. Den hvite stripa holdt løftene, en absolutt kremtur. Og som vanlig ble den avsluttet med et splitternakent dukkert på Andersnatttjernet.
Fint riss i sjette taulengde
Snart oppe!