Tiden er endelig inne. For pappas store drøm.
Sommerskikjøring fra Galdhøpiggen,2.469m, med kidsa.
Helt siden førstemann Nicolai ble født har jeg hatt drømmer og ideer om å ta barna med på topptur. Gjennom årene har det blitt en rekke småturer. Skogsturer, vandring, telting. I bæremeis og pulk. Sommer og vinter. I Østerrike og Norge. Det er jo fint å gå en tur i skogen men jeg må nok innrømme at bratte tinder og store snøflanker frister fortsatt mest. Med begge barn ut av bleiealder og med sterke nok ben til å gå og kjøre er tiden endelig kommet for noen skikkelige greier. Til tross for at jeg er en født optimist føler jeg en viss spenning. Maximilian på 4 år hopper av glede med tanke på en skikkelig fjelltur. Men Nicolai på snart 7 år har fortsatt ikke innsett at meningen med livet er bratte fjell og høye topper. Han liker foreløpig best (les: kun) å kjøre nedover.
Etter en stressfull jobbuke og en enda mer stressende bursdag med 30 syvåringer drar vi til fjells fredag kveld. Da planen er å telte på breen på lørdag har mamma fortjent en god natt på Radisson Hotell på Beitostølen først. Lørdagen våkner vi til et fantastiske knallvær. Etter en tre timers kjøretur kommer vi opp til GP skisenter og eventyret kan begynne. Brøytekantene er fortsatt til dels to meter høye, skiforholdene helt glimrende. Vi starter med litt bakkekjøring i anlegget. Stemningen er høy mens vi nyter sommerfirn med smørkonsistens i t-skjorte. Etter noen turer i bakken starter alvoret. Teltutstyr, tau, langrennski, støvler, mat og mye mye mer må inn i sekkene og opp på pulken. Jeg klarer å kjøre opp heisen med den tunge pulken, så vi får et høyt startsted på 2.200. For å slippe skibytte trekker Vivian pulken og jeg barna med hjelp av klatreseler og tau. Den flate turen over Galdhø er stort sett fin, med avbrudd av et kort steinparti som er litt vanskelig å krysse. Fra et sted under P.2283 er planen å kjøre ned til Styggebreen. For Nicolais del går det kjempebra. Han kjører først og tegner sin signatur i sommersnøen. Vivian og Maxi kommer også greit ned men jeg har svarteper med pulken og må banne en del. Husker dette pulkkjøringshelvete veldig godt fra Denali ekspedisjonen for 10 år siden. Nede på den fine breen med det stygge navnet setter vi opp leir for natta. Jeg jobber med teltet, barna spiller med fotballkort mens Vivian soler seg på en hjemmelaget godstol av snø og venter på at den nedgravde Carlsberg ølen skal få riktig temperatur. Tiden går fort og snart har de siste turgåerne forlatt området. Etter pasta, vin og godteri er det bare å legge seg i teltet og vente til turkameratene sovner. Deretter ble det dessert på meg. En kveldstur på Veslepiggen. Fantastisk stemning på toppen og meget bra skikjøring.
Da jeg kommer tilbake merker jeg at vinden begynte å røre på seg. Mens barna sover som stein blir både Vivian og jeg vekket utallige ganger av teltduker som slår. Så varmt er det heller ikke, 5 minus i tresesongspose er ikke all verden.
Når vi står opp høres det ut som vinden herjer fortsatt men det er faktisk ikke så ille. Greie nok forhold for å komme seg helt til topps. I mangel av randoutstyr for småbarn tar ungene på seg langrennski. I og med at vi er på breen tar vi tauet frem. Ærlig talt ikke så viktig med fem meter snø på isen men tauet har noen gode bieffekter. Det ser tøft ut og når noen blir slitne kan pappa dra litt ekstra. Det går veldig greit fra breen opp til eggen. Den eneste dramatikken oppstår da Maximilians hjelm detter fra sekken min og tar seg en rulletur ned Styggebreen. Ingen problem, kun 150 høydemeter ekstra for pappa. Maximilian legger også merke til at teltet holder på å blåse bort og Nicolai skriker av full hals så jeg stikker bortom teltplassen og fester det også. Under eggen tar vi skiene på sekken og klyver opp til toppbreen. Alt går på skinner og godt foran skjema når vi Norges tak. En drøm går i oppfyllelse. Været er strålende, vinden er borte og hytta på toppen er åpen. Men det beste av alt: Det morsomste fremdeles ligger foran oss. Etter barnas skibytte (fra langrenn til slalåm) setter vi i gang. Toppbreen har akkurat tint riktig og snøen har ideell konsistens. Nicolai kjører uten kompromisser som vanlig. Og også Maxi lager fine svinger i snøen. Og jeg må innrømme at jeg får en følelse av overdreven stolthet når fireåringen og jeg krysser bratthenget under eggen med minst 30 stirrende fotturister over oss og store bresprekker under oss. Fra eggen finner vi en fin «exit» til Styggebreen slik at vi slapp å ta av skiene i det hele tatt. Med store svinger kjører vi ned fra eggen over Stygebreen tilbake til teltet. Når jeg skriver med de gode minnene og i full begeistring må man selvsagt ikke glemme at en skitur på Galdhøpiggen med småbarn er også en ganske slitsom affære. Teltet må pakkes sammen, slitne barn sutrer og noen steinpartier under breen gjør turen fra teltet til Juvass mer anstrengende enn planlagt. Men alt dette er glemt igjen når vi kommer til et nesten folketomt skisenter. Tar en tur opp til med heisen. Og kjører, hopper og leker ned bakken i t-skjorte.
