Krevende forhold under årets første vinterklatretur
Høsten er kommet og det er nesten blitt en tradisjon å åpne sesongen med en alpin vinterklatretur i Hemsedal. For to år siden prøvde Helge, Signar, Herman og jeg Skogshornets Lanciakamin uten å komme lengre enn halvveis. I fjor ble det full suksess med Gunnar på Silhuetten. Denne høsten sto Hemsedals mest spektakulære fjellside på programmet. Årets deltagere: Lars, Herman, Gunnar og meg.
Veslehornet er kun 1.300m høyt men toppens østvegg er helt dominerende. Veggen er pyntet med Hydnefossen på venstre side, den karakteristiske kjerringkjeften i midten og en fin snølinje på høyre side, Østgalleriet. Sistnevnte er den letteste måten å komme opp østveggen. Men selv den byr på solid klatring, opp til grad M4, ifølge føreren «Hemsedal Ice».
Herman og jeg har prøvd oss på ruta før. Grunnet mye bunnløs snø kom vi ikke lenger enn 2 taulegder. Denne gangen hadde vi ingen problemer med å grave oss frem. Snødekket var uten såle men såpass lite i mektighet at vi ikke brukte mer enn 1h15 til innsteget. Her var det frem med utstyret og jeg nølte ikke lenge men satte i gang med første taulengde. Enkle M3/M4 opptak som virket ganske friske siden det var årets premiere innen mixed klatring. Jeg lagte en standplass i snøen og hentet Herman etter. Mens taulag nummer 2 begynte fra innsteget, var Herman allerede godt i gang med andre taulengde. Den bøy på mye snøvassing med et lite is/mixed opptak på noen meter. Da vi kom ut av den lille renna i slutten av andre taulengde så vi med en gang at den såkalte B-linja, fossen som er den fineste varianten opp til galleriet, rett og slett ikke eksisterte enda.
Altså måtte vi traversere til høyre, og dette gjennom forferdelig tettskog. Lars prøvde seg på en direkte svavariant. Men til tross for aktivt bruk av bankebolter og veldig elegante klatreflyt ble dette et bomforsøk. Vi krysset enda lengre til høyre og kom til et meget bratt opptak på minst 30 meter. Dette måtte da være A-linja. Beskrevet som M4 i «Hemsedal Ice» men omtalt i stygge ord av Sondre / 500fjell fra en tur i 2013.
Jeg var første man ut. Terrenget var tørt, bratt og krevende med usympatiske busker og trær som ødelegger hver form av klatreromantikk. Trøsten var at man kunne bruke vegetasjonen som sikringspunkter. Etter 20 meter kom jeg til en fin standplass der jeg kunne forankre to cam’s. Jeg skikket oppover og skjønte straks at dette var for vanskelig for meg. Derfor hentet jeg skarpklatreren Lars etter og spurte han om han ville prøve seg på opptaket over oss. Han var skeptisk men oppdaget heldigvis en bedre variant litt til venstre, et bratt opptak med frossen mose. Han klarte å putte inn to sikringer og kom så trygt opp til skogen. Etter denne kort taulengden var det kun en lett igjen opp til galleriet.
Etter mye krangling mot både klipper og busker var vi glade å ha kommet inn i finere terreng. Snørampen Østgalleriet er faktisk et ganske imponerende sted. En liten hvit stripe gjennom den store veggen, med fantastisk utsikt ned til Hemsedalen.
Klokken var blitt over to og vi visste at det skulle bli knapt med tid. Heldigvis gikk det ganske raskt opp galleriet. Vi puttet inn noen løpende forankringer i ny og ne, men det gikk veldig greit før vi ble stoppet av et ganske krevende opptak. Dette opptaket er kun 2 eller 3 møter høyt, men man må dra seg kraftig opp på øksene for å komme over. Dette stedet er sikkert mye lettere på vinteren når snødekket gjøre høydeforskjellen mindre. I skumringen nådde vi dagens siste standplass, ca. 30 meter under toppen. En taulengde fra målet.
Lars ventet ikke lenge og ga seg i kast med den bratte, nedsnødde klippen. Denne taulengden skulle vise seg å være en svært lang affære. Lars ledet på meget bra vis men det var vanskelig å sikre i starten. I tillegg ble det mye taudrag. Andremann Gunnar mistet fottaket på det bratteste stedet og ble hengende på øksene. Tiden gikk, dagslyset forsvant. Da det var min tur som siste mann har det allerede blitt bekmørkt. I hodelyktens skinn toppet jeg ut og slapp jubelen løs, østgalleriet var erobret!
Etter gjensidige gratulasjoner, utstyrsrydding og fortjent sjokolade var det bare å sette i gang med utmarsjen. Også den tok sin tid, så det ble kl halv ni før vi var nede ved bilen igjen.
Kort beskrivelse av seksjonene:
Seksjon 1: anmarsj, ca. 400 m, dårlig skogsvei, tett skog, bratt grus/snøfelt til innsteget
Seksjon 2: 2 taulengder og 50 meter med gåing
TL 1: opptak med M3/M4, 55m, standplass i dypt snø
TL2: enkel snø med opptak på is/mixed, M3/WI3, 50m
TL 3: løpende til seksjon 3
Seksjon 3: Flere varianter:
B-linja, foss av grad WI4 ifølge føreren. Beste variant, men trenger is!
C-linja, M6 ifølge «Hemsedal Ice», ser vanskelig ut.
A-linja:
TL 4: Opp bratt riss med fastklemte stein mellom trær. Trærne og busker må brukes aktivt, M4/M5. Greit å sikre på trær/røtter. Standplass på hylle, med to kamkiler. 20m
TL 5: Kryss over 2m til venstre og opp på bratte moseparti. Sikres greit med to kamkiler. Opp til trærne og kjemp deg gjennom buskene. M4, 15m
TL 6: Enkelt, med korte opptak. Kan gås løpende. Max M3. 40m.
Seksjon 4: Galleriet:
Veldig fint snøparti på drøye 200 høydemeter. Noen korte opptak, men uproblematisk, i hvert fall når det ligger nok snø.
Seksjon 5: Topplengden:
TL 7: 40 meters taulengde, vanskelig å sikre de første, lette, meterne, deretter ok sikret. Minst M4. Standplass på toppvarden. Fare for taudrag og umulig å kommunisere.