Høsten ville ikke gi seg så lett i år, og yr.no meldte om det sterkeste høytrykket på over 50 år. Men kun på vest- og nordvestlandet. Da ble det forholdsvis enkelt å velge turområde. Romsdalen. Lars og jeg er et ganske ferskt taulag, men premieren på den Hvite Stripa på Andersnatten gikk som smurt. Så hvorfor skulle vi ikke prøve oss på en skikkelig alpintur? Det hele begynte som vanlig med en lang kjøretur og en natt under åpen himmel. Natta var stjerneklar og vakker, men vinden hylte i skogen, noe som bekymret oss litt siden vi skulle opp på en av Norges skarpeste egger, nordøsteggen på Store Trolltind,1.788m. Det begynte rolig i skogen, men allerede da vi kom over tregrensen tiltok vinden og i bakkene opp Norafjellet ble det skikkelig ille. En motivasjonsdemper selv om gryta med Adelsbreen og tinderekken rundt var et fantastisk skue.
Vi kom opp breen og bestemte oss for å prøve. Vi skulle i hvert fall opp på Nordre Trolltind og føle på uværet. Dog hvilken gledelig overraskelse som møtte oss på den første toppen! Da vi kom opp på ryggen hilste solen oss velkommen, og kuling ble til lett bris. Pussig men utrolig behagelig.
Etter 4 timer kunne vi endelig sette i gang med klatreeventyret. Det begynte med en kort, men svært eksponert nedklatring fulgt av en rappel ned til en forholdsvis bred rygg høyt over Adelsbreen og enda høyere over Romsdalen. Utsikten inn i Trollveggen, en av Europas høyeste loddrette vegger, var simpelthen breathtaking. Og foran oss kunne vi betrakte den meget imponerende, 300 meter høye knivskarpe kanten som strekker seg mot toppen av Trolltinden. Og denne avskrekkende kanten var dagens høydepunkt. Heldigvis viste ruta seg å være litt lettere enn den så ut. Tross hansker og fjellsko klatret vi alt på løpende sikringer, noe som sparte oss for masse tid. Vi vurderte vaskelighetsgraden til stort sett 3 med noen innslag av 4. Klatringen var av vedvarende høy kvalitet og så eksponert at ethvert klatrehjerte ville stortrives her. Klatringen tok ikke slutt før vi hadde toppvarden rett foran nesa ved to tida, ca 7,5 timer etter vi startet i Romsdalen.
Utsikten ut mot havet, bort til toppene rundt Romsdalshornet og ned i Trollveggen var virkelig imponerende. Lars våget å si at den slo til og med utsikten på Lofoten eller fra Stetind. Vi nøt solen foran toppbuet. Lars storkoste seg og jeg måtte minne han om at vi måtte 1.800 høydemeter ned igjen. Via en rute som vi ikke visste 100% hvordan var.
Altså pakket vi sakene og gikk ned i retning Lavskar. Dette nådde vi greit via en 30 meter rappel. Så gikk det enda greiere ned den øverste delen av snørenna ned til Adelsbreen. Men så var det bråstopp. Renna smalnet til, bratnet til og plutselig sto vi foran et lite, isete stup. Ikke snakk om å klatre ned her. Det så ut som djevelens sluk. Siden en usikret nedklatring var fullstendig uaktuel måtte vi sette i gang med en mildt sagt hårete rappelaksjon. Heldigvis oppdaget vi et gammelt feste som Lars nådde via en delikat travers. Lars firte seg ned og kom til et enda eldre feste, bestående av en enkel gammel slynge festet i en sprekk. Hvordan visste vi jo ikke, altså måtte festet backes opp men en kam til 7oo kroner. Vel investerte penger. Til min fortvilelse kom jeg heller ikke ned på rappel nummer to (vi hadde et 60m tau). Det manglet kun to meter av stupet, men et fall her kunne har hatt fatale konsekvenser. Altså måtte vi rappelere en gang til, denne gangen ved hjelp av en slynge festet rundt en issvulst, også den backet opp med en friend. Denne gangen var tauet langt nok og jeg kom til og med over den kjempestore bregleppa. Lars fulgte etter og så var det bare å nyte solnedgangen da vi spaserte ned Adelsbreen.
Lars sine knær og min stortå begynte etter hvert å forbanne seg over de mange høydemeterne med nedstigning. Klokka ble 9 før vi var tilbake ved bilen og turen ble avsluttet med middag og prat med hyggelige NTK kollegaer på klubbhytta i Vengedalen. Lars og jeg kåret turen til en av de fineste og mest spektakulære alpine klatreturer i Norge. Ja takk til NTK’s boltefilosofi, men noen rappelbolter i helvetesrenna hadde vært noe!
Sydveggen på Blånebba
Helgen ble avsluttet med en klatretur opp sørveggen på Blånebba, ifølge Romsdalsføreren en fin rute i fast fjell på fem taulengder. Blånebba i seg selv er jo en super topp med meget bra utsikt, ingen tvil. Klatringen derimot, opplevde vi for å være ærlig som litt skuffende. Vi var egentlig ganske sikre på å være i riktig rute. Men en 4minus taulengde som føltes som en ren femmer, og den avsluttende 5minus taulengden som aldri dukket opp, gjorde at jeg begynte å tvile. Uansett, veggen er eksponert, å toppe ut Blånebba en kjempeopplevelse og sørryggen ned i ettermiddagslys en ren nytelse. Klokka 17.30 var vi tilbake ved bilen. Heldigvis ikke så utslitt som dagen før slik at kjøreturen til Asker/Hurum gikk veldig greit.
