Nattens linje – takk og pris at det finnes Vardåsen!
Jeg flyttet fra Østerrike for 15 år siden. Jeg bor ikke i Chamonix og ikke i Romsdalen heller. Og når man bor langt unna alpin lekegrind er det greit at det finnes en egentlig ganske ubetydelig haug ved navn Vardåsen, 5 minutter hjemmefra.
Vardåsen har en langrennsløype, et skisenter der Nicolai har begynt å kjøre renn. Bakken kan forøvrig også brukes for toppturtrening. Toppen egner seg bra for teltturer med barna, kondistrening, solnedgangs- og måneskinnsturer. Og på baksiden skjuler seg en svaklatringsjuvel. Og tro det eller ei, men denne juvelen byr på vinterklatring (mixed klatring) når forholdene er gode.
Etter en forholdsvis slitsom uke på jobb dro Herman og jeg ut på tur klokka åtte om kvelden. Fullmånen gjemte seg bak skylaget men allikevel var det såpass lyst at vi kunne se linjen vår fra innsteget under midtre sva. Linjen som egner seg for vinterklatring heter Jungelstien. Siden vi klatret den på natta får vi vel lov å kalle den nattens linje. Jeg satt i gang men ble stoppet etter kun 10 meter av et opptak. Jeg lagte standplass og lot Herman prøve videre. Og han klarte opptaket suverent. Flere små opptak som lot seg sikre ganske greit førte til neste standplass, ca. 40 meter oppe i veggen. Nå var det min tur igjen og taulengden bøy på virkelig fin klatring, det meste på et tynt men greit islag, med innslag av frossen mose, vinterklatrerens beste venn. Jeg klarte til og med å skru inn en skrue som mellomforankring. Den midterste delen var litt tynnsikret men isen såpass fin at det ikke ble skummelt. Etter isdelen førte en snørenne forbi noen trær opp til det siste opptaket. Taudraget ble litt mye og jeg bestemte meg for standplass. Herman ledet de siste 15 meterne og toppet ut klokka 23:00. Vi konstaterte at vinterklatringen på Vardåsen er en særdeles morsom tur, uten mye planlegging, kjøring, rasfare eller andre momenter man ellers må forholde seg til.