Karnischer Kamm, Grosser Seekofel, Piz Boe…In Norwegian…..
Vanligvis byr påsken i Tirol stort sett på fint vær. Toppturer fra huset vårt er det mange å velge i uten at man må kjøre særlig lengre enn 30 minutter. Men påsken 2015 var litt annerledes. Stormen «Niklas» feide i dagevis over alpene, og i Nordtirol gikk det nesten en uke uten finværsdag. Og da det fine været endelig kom, satte skredfaren en stopper for alle ambisjoner i nærområdet. Heldigvis består Tirol av to sider. En nordside og en sørside. Og det er sjelden at været er like dårlig på begge sider. Derfor ble det mye Südtirol og Dolomittene denne påsken. Først ble det familietur på den Karnische Kammen mellom Osttirol i Østerrike og Südtirol i Italia. En fin ryggtravers med oss tre søskene Coni, Niki, Gauki pluss Vivian, Christina og Christoph. Vi startet i knallvær ved toppheisen i Sexten. Derfra var det kun 300 meter opp til hjelmen (Helm, 2.434m). Vi fortsatte ryggen videre, litt opp og ned, passerte Sillianer Hütte og kom oss til slutt opp på Horschinegg, dagens høydepunkt. Derfra kjørte vi ned til skisenteret, i middels snøkvalitet, og møtte resten av storfamilien.
Etter en barnefri =god natt (barna sov i caravanen til Niki og Christina) på Sexten Caravan Park ble det litt skikjøring på Kreuzbergpass med Nicolai og Maxi før Vivian og jeg dro videre til Pederü for å komme oss opp til Senneshytta på kvelden. Det ble litt regn, snø og vind. Men dagen etter begynte praktfullt. Ikke en sky dekket de majestetiske toppene. Vi satt oss som mål å bestige Grosser Seekofel, 2.810m. Toppryggen til dette fjellet utgjør en fantastisk linje. En linje som bare må kjøres. For å komme til denne linjen måtte vi først gjennom en slags vidde, altså litt opp og ned, før det bratnet skikkelig til. Skiene måtte på sekken, øksene ut. Etter drøye 300 høydemeter kunne vi ta på skiene igjen og koste oss resten opp til topps, selv om vinden holdt på å feie oss av eggen. Inntrykkene var store, kanskje nettopp på grunn av vinden. Den ga oss nesten en ekspedisjonsstemning. Vivian har vært kjempeflink så langt men fikk litt bakoversveis da jeg forklarte henne at vi skulle unngå å klatre eggen ned igjen ved å kjøre en stupbratt renne ned. Jeg festet begge par ski på sekken og klatret inn i renna for å lage en liten startrampe for å kunne ta på skiene. Etter at ruta var ferdig «preppa» hentet jeg Vivian og vi begynte nedkjøringen. Brattheten var på ca. 45 grader på det meste, men renna var ikke mer enn 2 meter bred. Bra at snøen var myk, så var det hele spennende men ikke farlig. Resten gikk som en lek og allerede ved 12 tida satte vi på hytta igjen for å nyte påskesolen på italiensk vis. God mat og god vin til lunsj.
Da vi kom tilbake til Nordtirol fortsatte møkkaværet. Altså hadde vi kun en mulighet. Ned til Dolomittene igjen. Piz Boe, 3.152, med sin berømte nedkjøring gjennom Val Mezdi, middagsdalen, sto på programmet. Det begynte litt småkjedelig med en del transportetapper og heiser i verdens største skianlegg, oppskrytte Val Gardena. Vel, landskapet er grandios, men bakkene? Vinden blåste og jeg ble litt småskeptisk fordi vindtransportert snø er som kjent snøskredets byggemester. Fra Corvara tok vi to heiser nesten opp til Kostner hytta. Derfra rundet vi nesten et helt massiv før vi tok oss opp Pigolerzrenna, med ski på sekken. Av en eller annen grunn var vi begge ganske sliten denne dagen. De totalt 800 meter tok mer på kreftene enn 800 m pleier å gjøre. Men uten innsats ingen gevinst. Etter tre timer sto vi på toppen. Et grandiost skue i alle retninger. Spesielt Dolomittenes høyeste fjell, Marmolata, med sin store breflanke, tok min oppmerksomhet. På toppen ble det litt vurdering hvordan vi skulle komme oss ned. Jeg kom til slutt fram til at vi burde satse på traversen. Vi gikk forbi den ubetjente topphytta, fulgte toppeggen et stykke ned før vi kunne ta på oss skiene. Knallhard snø og bratt terreng gjorde at det ble forsiktig skrensing i stedet for epplesjekk tøffkjøring. Vi komme oss ned til en renne med en del klipper. Måtte altså ta av oss skiene og klatre ned. Derfra var det bare å kose seg nedover. Bratt rennekjøring i ufattelige omgivelser. Flere hundre meter høye fjellvegger på begge sider av renna. Det kan ta pusten av en. Snøen var veldig bra oppe. Dessverre ble det vanskeligere og vanskeligere. Nede var snøen hard om ikke å si isete. Et fall skulle absolutt unngås her, derfor ble det litt skrensing igjen. Etter denne siste utfordringen kom vi tilbake til løypene og skaret av turistene. Kort oppsummert. Nedkjøringen fra Piz Boe er ikke skikjøring, det er et eventyr.